I dag er det fire år siden, at jeg gemte Alexanders sidste hjerteslag i min højre hånd.
Det sidste slag føltes næsten på samme måde, som den spæde og første boblen af samme, smukke menneske små sytten år tidligere. Svagt, men umiskendeligt. Virkeligt og alligevel så uvirkeligt. Det første og det sidste. Så kort og alligevel så langt. Sådan kan livet være.
Jeg kan stadig genkalde mig alting ved ham. Min søn. Min førstefødte.
Jeg husker hans duft. Hans grin. Hvor blød hans underlæbe var, når jeg kyssede den. Jeg husker de smukke øjne, de lange vipper, det dejlige smil og den vidunderlige lune, han var gjort af. Hans livskraft, som aldrig stoppede med at imponere alle os omkring ham.
Jeg husker, hvor højt jeg elskede ham. Jeg kan mærke, hvor højt jeg stadig elsker ham. Smerten ved at have mistet det dyrebareste en mor har bliver aldrig nogensinde mindre. Den bliver til at leve med.
Man løber aldrig tør for tårer. Aldrig.
Jeg husker ham hver eneste dag. Til jeg dør.
105 kommentarer
Mônica Suñer
2. december 2010 at 02:53Smerte at miste et barn har ikke størrelse og tid ikke kurere, heller erases, føler omfavnede.
Desværre, jeg ikke taler dansk.
Inger Bonde
1. december 2010 at 10:05Forsinket kæmpekram til jer alle 3 – eller et kram kommer vel egentlig ikke forsinket.
Så længe vi husker på dem vi mister i dyb sorg, forsvinder de aldrig.
9na
30. november 2010 at 22:29Jeg også, skjønner hva du mener. Jeg har også en baby jeg ikke har.
Liselotte
30. november 2010 at 18:26Tusinde tak for alle jeres smukke, fine kommentarer.
At miste er det allerværste i verden, men vi lever ikke uden at opleve tabet. Vi skal leve med og komme overens, finde ro og glædes hver eneste dag. Jeg øver mig hele tiden og hver dag på at huske, at glæde og kærlighed er størst af alt. Alexander gav så rigeligt af begge dele :-)
tove
30. november 2010 at 14:14Jeg tabte også nogle af mine tårer nu…..
Randi
30. november 2010 at 14:07Jeg sitter her knust i min egen elendighet, jeg mistet min egen sønn denne måneden. Uventet, utenkelig, urettferdig og alt annet som starter på u…
En blogger venn sendte meg linken til deg… Jeg føler med deg, jeg er der med deg, jeg gråter på skulderen din, jeg kjenner frustrasjonen din, følelsen av hjelpesløshet, matthet.
Sorgen er rå og ny.
Min nevø gav meg dette diktet idag:
WHEN TOMORROW STARTS WITHOUT ME
When tomorrow starts without me, and I’m not there to see;
If the sun should rise and find your eyes, all filled with tears for me;
I wish so much you wouldn’t cry, the way you did today,
…While thinking of the many things, we didn’t get to say.
I know how much you love me, as much as I love you,
And each time that you think of me, I know you’ll miss me too;
But when tomorrow starts without me, please try to understand,
That an angel came and called my name, and took me by the hand,
And said my place was ready, in heaven far above,
And that I’d have to leave behind, all those I dearly love.
But as I turned to walk away, a tear fell from my eye,
For all life, I’d always thought, I didn’t want to die.
I had so much to live for, so much yet to do,
It seemed almost impossible, that I was leaving you.
So when tomorrow starts without me, don’t think we’re far apart,
For every time you think of me, I’m right here, in your heart.
Jeg syntes det var treffende, og trøstet meg litt idag….
Må det også trøste deg litt.
Klem fra en annen sørgende mor,
mammaen til Roy
Liselotte
30. november 2010 at 18:24Randi, jeg vet. Jeg har læst med hos dig, men jeg har ikke kunnet kommentere. Det er alt for tæt på mit eget tab, men hvor jeg dog har sendt dig mange tanker. Roy har fødselsdag på Alexanders dødsdag. Underligt.
Tusinde tak for de meget smukke ord.
Vi bærer sønnerne med i hjertet altid.
Christian
30. november 2010 at 13:13Det er så dejligt, at se så mange varme tanker.
Signe
30. november 2010 at 12:59Jeg kan ikke læse dit indlæg, uden tårerne triller. For jer alle sammen. Jeg kan ikke sætte mig ind i, hvor smertefuldt, det må være. Og jeg beundrer, at du kommer igennem det. Jeg ved godt, man siger, at det gør man – fordi man skal. Men alligevel. Man må simpelthen miste en del af sig selv. Blive vred på livet, verden, gud, hvem man nu bliver vred på. For en stund. At man kan lære at leve med det, er mig simpelthen ubegribeligt, selvom jeg ser det gang på gang. Mennesker som dig, Liselotte, er fandme noget helt særligt. Tak for indsigten. For at du magter at dele noget så smertefuldt og så privat.
Fríða
30. november 2010 at 12:50varme hilsner, mange knus og et dybt tak til dig og dine.
kh.fra Island
Frida
Fisker & Fernández
30. november 2010 at 10:38En kaerlig tanke til jer alle sammen herfra ogsaa.
Tina - omme i London
30. november 2010 at 10:07Stort knus til dig og dine ((((((((((((((((Liselotte))))))))))))))).
A. Winther
30. november 2010 at 09:27Så smukke ord…….kan godt forstå at du husker din søn til du dør, vores børn er guldet i livet!!! og hvor må det være hårdt, at leve med smerten…Mange tanker herfra
Linda Bang
30. november 2010 at 09:25Fra en mor til en anden.
Sender dig de varmeste tanker – var selv i samme situation for 17 år siden. Min elskede søn fik også kun lov til at prøve kræfter med det største – livet – i 17 år.
Sandra
30. november 2010 at 09:18Min søn er i live og ok, men hvor jeg dog føler med dig….mine tårer er dine! Mine absolut varmeste tanker går til dig!
visitsen
30. november 2010 at 08:41Både Alexander, hans dødsdag og dine ord berører meget bredere end du tror. Tanker og knus
Johanne
30. november 2010 at 08:25En tanke til dig på denne dag, som altid vil være dag hvor han vil mindes. Ingen ord er store nok. Kh Johanne
Tina
30. november 2010 at 08:13Mange kærlige tanker herfra.
Pollyanna
30. november 2010 at 07:52At have sorgen med i sin mentale rygsæk hver dag uden at den tynger til jorden er en evne, jeg ville ønske alle havde, men jeg ved ikke om jeg selv kunne…
Mette
30. november 2010 at 05:47mange mange tanker til dig/jer…
kirsten pauli
30. november 2010 at 04:29sending you a lot of love, and thank you always for your beautiful word.
Karina
29. november 2010 at 23:54Kære Liselotte.
Jeg husker også disse ord 4 år tilbage. Det har printet sig sådan fast at “du har han sidste hjerteslag i din hånd” Hvor smukt og rigtigt midt i sorgen at en mor skal have det. Og hvor rigtigt at det var der du holdt din hånd da hjertet ikke kunne mere.
Du har altid beskrevet at Alexander så levende og så kærligt og så stærk, at selvom jeg kun kender ham her fra siderne og fra det du har fortalt når vi har været sammen dengang vi var “kolleger” – har jeg det klareste billede af en kriger. Og et billede af en fantastisk familie sammen. Det var ikke kun jer der var heldige med at I fik Alexander. Han var godt nok også heldig med at han havnede lige der hos jer!!
Tanker og kram til dig på denne mindedag!!
Charlotte Bolman
29. november 2010 at 23:38Dine smukke ord siger alt …
Stort knus til dig, Kenneth og Oline fra
Charlotte i Holland
Pernille
29. november 2010 at 23:16Dine erindringer er så smukke, så stærke, så ægte.
Anette
29. november 2010 at 23:02Kære Liselotte
Hermed sendes varme og kærlige tanker til dig og dine på jeres mindedag.
Jeg bliver rørt over hvor smukt du skriver om din søn som du nu kun har i hjertet.
grete
29. november 2010 at 22:28<3 vakkert og sårt<3
klem fra fioline
Mette Astrup Hansen
29. november 2010 at 22:21Kære Liselotte
Jeg sender det største kram gennem bloguniverset, et hav af varme tanker og stor medfølelse til dig som mor på denne dag, der er ingen ord der rækker eller lindre.. og jeg kan ikke forestille mig at nogen smerte er større end smerten ved at miste et barn..(jeg mistede min datter i sommers – hun var i verden dette forår)..
Din kærlighed til din førstefødte søn, til Alexander brænder gennem skærmen..
Jeg bliver rørt.. og tårene triller – tak fordi du deler øjeblikke og tanker på bloggen.. Jeg har fulgt med nogen tid med stor glæde…du skriver med en helt særlig stemning og ærlighed..
Tak:) Kh. Mette
Regitze
29. november 2010 at 22:13kærligt knus til jer tre fra os to.
Elsebeth
29. november 2010 at 22:10Smukt – tak! Du minder mig lige om at vi skal rykke tættere sammen og passe på hinanden samtidig med at vi sender en kærlig tanke til de, som ikke længere er fysisk er i blandt os………♥ ♥ ♥ ♥ ♥